His first stop in Greece, after crossing the Adriatic Sea in about 18 hours, was at the small island of Othonoi, northwest of Corfu island.
Othonoi is about 400 meters high and ca 10 km² big.
Only about 60 persons lives there, most of them are retired,
according to the Coast Guard there.

The school had 3 pupils, but they now have to go to Corfu for school.

There is a small shop on the island, who sells mostly canned and 
frozen food together with some few different drinks.
No bread or any fresh food can be bought!

A small taverna and a small hotel is open in the summer season.

A boats comes 5 days a week with supplies, if the weather permits it!

Here Mr. Ivar was well received by two guys from the coast guard who lived and worked there. Two weeks working, two weeks off!

My page from 2007 about Ivar Papadopoulos Samuelsen 
and the boat trip!

###

From Wikipedia - I love that cite!

"Othonoi (Οθωνοί) or, Fano is the Westernmost: 39°51'7.1" N, 19°22'25.02" E Greek island in the Ionian Islands, located northwest of Corfu. It is a community, part of the Corfu Prefecture. Population 663 (2001). In the 19th century the island used to be the capital of the Diapontia Islands Municipality, which consisted of the islands of Fano, Marlera and Mathrachi. Most of the island's inhabitants can trace their origins to Paxoi Island as people from Paxoi were settled in Fano beginning in the 1570’s by Venice. A cave, near the Aspros Ammos (white sands) beach is traditionally believed to have been the place where Calypso kept Ulysses captive."

###

Ivar Papadopoulos Samuelsen
Med robåt fra Norge til Hellas
380 dager i storm og stille
ISBN 978- 82 8179-021-6
www.frittforlag.no 

Jeg er nettopp ferdig med boken og har storkost meg!
Den anbefales på det varmeste.
Takk til Ivar P. S. og Åsfjordfæringen Paflasmos,
- det betyr bølger som slår mot strand, på gresk. 
"Paf-las-mos! - man kan formelig høre bølgenes sus."
- skriver forfatteren.

Av og til kom vennen Harald Hauglin nedover og var medroer noen uker.
Takk til ham for at jeg får bruke hans fotos.

Min side fra 2007 om Ivar og roturen!

Jeg har fått lov til å sitere litt fra boken, og har da plukket ut sider fra Hellas. Her er første kontakt mellom Paflamos og hennes nye fedreland;

Othonoi
h oJonh - skjerm, ark, fille
- en liten øy rett nordvest av Kerkyra/Korfu.

"Allerede før jeg er halveis, (mellom Otranto, Italia og Hellas) kan jeg skimte Othonoi. Øya er 400 meter høy og ligger der som et Fata Morgana
i disen foran meg og venter."

"Så endelig ser jeg lysene fra det lille tettstedet foran meg. Klokka ti om kvelden, langt tidligere enn forventet og 18 timer etter at jeg startet fra Italia, ror jeg inn i den lille bukta. Alle detaljene er hvisket ut. 
Jeg aner ikke hvor jeg skal legge båten, men fortøyer til en stein og går i land for å be noen mennesker som sitter der om hjelp. Jeg kan nemlig såpass mye gresk at jeg på en enkel måte kan gjøre meg forstått. Det viser seg imidlertid at han jeg henvender meg til behersker engelsk. Han blir litt fortumlet da det endelig går opp for ham at den våte, skjeggete mannen som dukker frem fra mørket nettopp har krysset Adriaterhavet med den åpne lille båten. Han blir med meg ombord og overtar årene til 
den utslitte roeren.

Ikke lenge etter er Paflasmos fortøyd innenfor en liten molo noen hundre meter lenger øst. Mannen som har hjulpet meg heter Sotiris og er en av to betjenter fra kystvakten som for tiden er stasjonert på Othonoi.
Han kontakter eieren av det lille hotellet på stedet. Det er ikke åpnet for sommersesongen ennå, men det spiller ingen rolle. De gjør velvillig i stand et rom for meg. Sliten og godt fornøyd kan jeg endelig slappe av etter strabasene i en tørr, myk seng. Selv om klokka allerede har passert midnatt, finner jeg frem mobiltelefonen og ringer Kiriaki (kona) og mine nærmeste med beskjed om at jeg har klart det. Både de og jeg kan puste ut og glede oss over at jeg befinner meg i trygge omgivelser på gresk jord!
Den mest utfordrende etappen på turen, kryssningen av Adriaterhavet, er tilbakelagt. Etter ti måneders læretid har jeg bestått svenneprøven. 
Jeg regner meg nå som habil høvedsmann på færinger."

"Dagen etter ankomsten inviterer Sotiris og kollegaen Spiros på en god hjemmelaget middag som vi spiser i Den Greske Kystvaktens lokaler. Den lille tavernaen som finnes på øya har ikke åpnet for sommersesongen ennå.
Othonoi består hovedsakelig av fjell og dekker ca 10 km². Øya er Hellas vestligste punkt. Ifølge offisielle data bor det 150 mennesker her, men i følge Sotiris er dette tallet missvisende. Han anslår innbyggertallet til å være omlag 60 fastboende, hvorav de fleste er pensjonister.
Det offisielle tallet mener han henspeiler på dem som eier hus eller fast eiendom på øya. De fleste av disse bor andre steder. Mange har imigrert til utlandet, andre har bosett seg på fastlandet.
I den lille butikken består vareutvalget stort sett av hermetikk, frossenvarer og et ikke altfor stort assortiment drikkevarer. 
Brød og andre ferskvarer som kjøtt, frukt og grønnsaker er ikke å oppdrive. Tilbudet avspeiler folketallet på øya.
Det finnes fremdeles en liten grunnskole for de tre barna som bort her, men beslutningen er allerede tatt, skolen skal legges ned fra førstkommende høst. Da må barna fraktes til Korfu.
En liten ferje anløper Othonoi fem dager i uken, når været tillater det.
Den ankommer midt på dagen og blir liggende en times tid før den returnerer. Båten er den eneste fysiske forbindelsen med Korfu og omverden. Sotiris og Spiros forteller at de har havnet på Othonoi fordi de ikke kjenner noen i byråkratiet som har innflytelse til å skaffe dem jobb noe annet sted. De regner med å måtte være på øya i minst to år før de kan bli overført til en mindre isolert kyststasjon. Men egentlig har de det ganske bra. De veksler mellom å være to uker på vakt og ha to uker fri. Det er fire betjenter stasjonert på Othonoi, men på grunn av avspaseringsordningen, er det aldri mer enn to på øya samtidig.
Othonoi er den eneste greske kyststasjon uten båt. Det vil si de har en liten patruljebåt, men den ble ødelagt for flere år tilbake og står på land. 
Da jeg spør om når den skal repareres, smiler de og svarer at båten antagelig aldri kommer på vannet igjen. Det finnes ikke verft eller reparasjonsmuligheter på Othonoi og det blir for komplisert å frakte båten til Korfu. "Hva skal vi egentlig med båt når vi likevel ikke har adgang til drivstoff her ute", repliserer Sotiris. Det er åtte mil til Korfu by som er hovedstaden på Korfu. De anser det som idiotisk å måtte tilbakelegge 16 mil med den lille båten hver gang de skal fylle drivstoff. Selv om drivstofftanken er helt full når de forlater Korfu, vil de ikke ha mye igjen til patruljering hvis de samtidig må passe på å ha nok drivstoff til å kunne returnere til Korfu for ny påfylling. Derfor er kystvakten på Othonoi uten patruljebåt. Othonoi er nedprioritert i forhold til de stasjoner som finnes på østsiden av Hellas, mot grensen mot Tyrkia. Det er her resursene og kreftene settes inn. Eventuelle patruljering langs øya må gjøres til fots, for kystvakten er heller ikke utstyrt med bil eller moped. I tillegg til det lille papirarbeidet som gjøres, bruker de tiden til å pusse opp lokalene, spille ball på stranden og å bade. Det at de har fått besøk av en roer fra Norge blir sett på som en stor begivenhet og et avbrekk i ensformigheten.
Også neste dag spiser jeg middag med Sotiris og Spiros. De serverer grillet kjøtt av forskjellige slag. Råvarene har de selvfølgelig brakt med seg fra fastlandet. Senere på ettermiddagen går vi til stranden hvor jeg bevilger meg årets første frivillige bad."