,  j

                                                                                                                           

 

                                                     Home

Reisen til Athos, det hellige fjell

A page all in Norwegian about lord Tims travel to Athos
- BUT YOU MAY ENJOY THE PHOTOS!

  • Autonomous Monastic State of the Holy Mountain
  • Αὐτόνομη Μοναστικὴ Πολιτεία Ἁγίου Ὄρους


Flagget til Mount Athos
- den 2 hodete ørnen som ser det hele ...

Text og bilder fra Lord Tim Jordsmyr
- nettopp fyllt 50 år
Mine kommentarer står i kursiv stil


Athos fjellet i bakgrunnen, det er 2.033 m.o.h.

  • Athos er et fjell og en halvøy i Makedonia i det nordlige Hellas kalt Άγιον Όρος. 
    I klassisk tid ble halvøya kalt Ακτή. Politisk er den kjent i Hellas 
    som den autonome klosterstaten til det hellige fjell.

- dette fant jeg på nettet, i tillegg må jeg jo nevne at kvinner ikke har adgang på Athos,
så at jeg får bruke Tims text og bilder er såååå supert,
for jeg kan aldri dra til Athos. Bildene er stort sett i kronologisk rekkefølge,
men jeg kan ikke garantere at de stemmer helt med teksten!
Altså at det er rett kloster, - Tim er i Norge nå!
Jeg har vært på båttur langs halvøya med Gulliver i 1979,
en uforglemmelig opplevelse


Skopelos ligger litt nedenfor her

Her starter Tims histore om Reisen til Athos;

Thessaloniki

Jeg har vært oppe siden klokken fire og har bestilt taxi som skal ta meg til busstasjonen et stykke utenfor Thessaloniki sentrum. Det er her bussene som trafikkerer byen og Oranoupolis er stasjonert. Det er tidlig, nesten natt, men temperaturen er allerede oppe i 25 grader. Det kjennes ut som det kommer til å bli en varm dag også. Jeg er tidlig ute og det er tomt i hallen når jeg ankommer og skal kjøpe billett. Etter hvert dukker opp et par turister samt en sortkledt prest med sin bærer. Han har visst dårlig tid så han sniker seg forbi disse to som prøver å få oppmerksomheten til karen som sitter døsig og lettere henslengt i billettluken. Presten får kjøpt billett og slipper de andre til i det han setter seg ned på en av de slitte blå stolene. Det er enda 35 minutter til bussen har avgang så vi har god tid........  

Bussturen

I bussen som er av den gode gamle typen sitter 10 - 12 morgentrette på vei til Oranoupolis. Det er ingen aircondisjonering utenom den naturlige gjennomtrekken som lages av et par vinduer og en takluke som står på gløtt - det er varmt og det er klamt. Slik jeg har forstått det på tidtabellen så vil turen ta ca tre timer - det kommer til å bli tre lange timer.....

Bussen tar oss ut av sentrum og ut på landsbygda. Det er ofte stopp og bussen fylles etter hvert opp med passasjerer. Landskapet endrer seg og bussen begynner å klatre oppover svingete, smale og til dels bratte veier. Vi kjører gjennom mange koselige og folketomme små landsbyer. Noen kommer på og noen går av. Hva skal alle disse menneskene og hva slags planer har de for dagen tro?

Arkitekturen på husene endrer seg og det blir stadig lengre mellom tettstedene. Jeg må ha døset av litt, titter ut av vinduet og ser at vi nærmer oss kysten og sjøen. Bussen stopper og tar med en familie som skal til Oranoupolis. Mor, far og to døtre som tydeligvis er på ferie og nyter late dager i Hellas. Ut fra samtalen må de være fra et sted i østeuropa.

Oranoupolis

Bussen stopper og alle henter tingene sine som er oppbevart i lasterommet under den slitne bussen. 
Jeg går til kontoret hvor jeg må hente ”Diamonitirion”,  dokumentet som viser at jeg har fått oppholdstillatelse og inngang til Mount Athos i inntil fire dager. Jeg er ikke alene som skal over. 
Køen er lang, men de effektive og det går raskt. Endelig er det min tur. Jeg står klar med passet mitt som legitimasjon, men før jeg kommer så langt til å vise det roper han: ”Mr Jordsmyr Holm! ”  
Var det SÅ lett å se..........?

Jeg betaler og med sekken på ryggen, den nye hatten på hodet og den fine vandrestaven som jeg fikk i går i bursdagsgave samt ”Diamonitirion” i hånden setter jeg kursen mot brygga. Der skal båten som skal ta oss med videre ligge. Jeg er spent - veldig spent. 

Jeg blir overveldet i det jeg nærmer meg paraliaen. Her er butikker, små kiosker, forskjellige utsalgssteder og tavernaer og et virvar av folk. Overalt hører jeg slaviske språk. På restaurantene ser jeg menyer på utallige språk - russisk, serbisk, romensk, ukrainsk, polsk, tysk, engelsk osv.  Hvor har jeg kommet? Er dette Hellas? Folk er hissige. Folk er innpåslitne. Folk er lite hyggelig. Her foregår kjøp og salg og jeg har inntrykk av at stedet er bygget opp rundt anløpstedet til munkestaten og er utrolig kommersialisert. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg dette stedet - liker meg ikke!

Båten blir synlig langt der ute på havet. Vi må vente. Båten legger til kai og vi går ombord etter å ha vist pass og adgangsdokumentet for kontroll. Vi er mange og en salig blanding av mennesker. Båten er full av menn som skal til Mount Athos. Utrolig! Alle aldre. Alle typer. Alle slags klær. Og prester.

 


Tim har latt meg få alle hans 280 bilder fra turen.
Dette er tydeligvis i et brendt område, tror det kan ha vært et russisk kloster
et sted mellom Ouranopolis og der Tim går av.

Første stopp  

Kartet jeg tidligere hadde kjøpt på land i Oranoupolis til en billig penge viser at jeg skal av på første stopp. Vi går i land og jeg spør en mann om dette er Dochiariou? Han peker morsk på de to små minibusser som står parkert på grusen bortenfor brygga.

Her inne er det varmt - enda varmere enn bussen fra Thessaloniki. Tettpakket. Det går oppover
og oppover og lengre og lengre beveger bussene seg bort fra havet.  Dette er da rart? 
For skal ikke klosteret "mitt" ligge ved sjøen?

Alle rundt meg prater polsk eller russisk eller et annet østeuropeisk språk. Nå må jeg ta meg sammen tenker jeg og spør sidemannen om han vet hvor bussen tar oss. ”Vi skal til Xilandari, sier han på dårlig engelsk.

 

Jeg blir utilpass, men har ikke noen annen mulighet enn å sitte på videre. I følge kartet ser jeg at det nevnte klosteret et av dem som ligger lengst vekk og mest "øde" av dem alle. Ja, jeg har virkelig kommet feil! Mannen sier han er fra Serbia og er her sammen med sin svoger. Du må bare bli med sier han og så spør vi om det ikke er plass til deg også når vi kommer frem. Bussen snegler seg videre på en humpete og støvete vei. Solen steker og det er ingen luft.

 

Xilandari

Jeg får syn på et vakkert kloster i det fjerne tett omgitt av skog, og regner med at det er dit vi skal. Endelig er vi fremme og vi bokstavelig vralter ut av bussen etter en lang og slitsom og ubehagelig tur.  Vi blir vist inn i en sidebygning hvor det er svalt og godt. Det serveres vann, sipporo, kaffe og søtsaker. Alle er bare SÅ glade for vannet.

 

Serberen forklarer mannen som tar i mot oss at jeg gikk av på feil sted og har kommet feil, så lurer på om jeg kan bli da det er langt tilbake til brygga og andre klostre.  ”Ja, det bør går bra”, sier han.

 

Han spør om jeg ortodoks eller protestant? Plutselig ble jeg usikker på hva jeg ER – i hvert fall ikke ortodoks! - men er den norsk evangelisk lutherske kirken protestantisk …… ? Jeg svarer protestant. Han tar frem et ark og begynner å tegne. Kirken er delt i tre deler. Siden jeg er protestant må jeg kun bevege meg i det første rommet og har ikke adgang til de andre to.  Han er alvorlig og korrekt - noe som gir meg en følelse av tomhet.

 

Det er mange menneske som har kommet hit til dette klosteret. Tror det er flere grupper sammen og mange er tydeligvis kjente. Det informeres på serbisk og jeg skjønner ikke noe av det som blir sagt.

 

Innlosjering

Alle blir med ut til en annen sidebygning hvor rom skal utdeles. Jeg får rom sammen med seks andre samt han jeg snakket med i bussen og som hjalp meg ved ankomst. De to svogerne er veldig hyggelig og vennlige. Han ene har vært her tidligere og ville ta med svogeren denne gang slik at han også skulle gå oppleve dette. Han forklarer videre at dette klosteret er svært hellig og veldig viktig for serbere.

 

På tur

Svogerne har tenkt å gå gjennom skogen og ned til havet på den andre siden. "Vil du bli med?" Ja, takk så fint, sier jeg.  På veien møter vi Alan fra Glasgow. Han går i noen utrolige kraftige marsjstøvler som ser forferdelig varmt å gå i.

Vi andre  kommenterer det. ”De stenger varmen ute”, smiler han. Jeg vet ikke helt jeg…….
 Alan reiser også alene. Så da er vi ihvertfall to som har dratt hit på egenhånd.

Vi går videre ned til stranden. Det er veldig varmt, ikke et vindpust og solen brenner fra en klar og skyfri himmel. Veien gjennom skogen fører oss til en utrolig vakker strand. Synd det ikke er lov til å bade på Mount Athos. Så mange strender som aldri benyttes. Praten går greit, men det er mange stille stunder underveis.

Det blir litt snakk om hvilke religioner vi alle har tilhørighet til og jeg nevner da at jeg ikke hadde fått tilgang til hele kirken da jeg hadde opplyst at jeg var protestant. ”Hva sier du?”, sier svoger nr en. ”Men pleier ikke dere å ta i mot nattverd da?” ” Jo, vi gjør da det”, sier jeg. ”Nei, dette må vi ordne opp i når vi er tilbake”, sier Boris. Jeg husker ikke navnet til svogeren - synes å spørre tre ganger om det samme er pinlig.

 

Vi er tilbake til klosteret etter en slitsom tur tilbake. Vi møter han som tok i mot gjestene og Boris forklarer saken. Han kommer smilende tilbake – ”Det er OK nå”, sier han! Bruk hele kirken!!

 

Tilbake på rommet

Jeg er vel tilbake på rommet og slapper av før messen som starter 18. Det er et fint rom med pent og rent sengetøy og pledd for kalde netter. Tror ikke det blir brukt for det i natt. Alle har egne nattbord og mulighet for å lade telefoner og fotoapparater. Men det er ikke nett her!! Hører sukk fra de andre og skjønner at de fleste blir lett stresset av det! Det er et flott bad med toaletter og dusjer. Det er et godt renhold her. Føler på mange måter at jeg er på hotell - charterklostertur.....

 

Kirken

Messen er som sagt 18 og det er en opplevelse i seg selv. Russisk ortodoks liturgi er annerledes enn den greske.  Helt ukjent for meg og kjenner meg litt fremmed ......

 

Mat

Nå er det mat. Jeg teller 50 rundt langbordene. Munkene sitter for seg selv mens vi som er på besøk har egne bord. Det er satt på bordet to tallerkener til hver. En med en hel tomat og den andre er presentert med en grønnsaksblanding kokt som stuing. Der er også vann, brød, olje, salt og mulig vin. Det smaker godt - veldig godt. Jeg spør sidemannen om han vil ha vann i det jeg skjenker i til meg selv. Jeg får mange øyne stirrende på meg - her skal det spises , ikke prates – jeg skjønner den enstemmige beskjeden.

Det er stille rundt bordet bortsett fra klirring i bestikk og asjetter og andre lyder i forbindelse med inntak av mat. Det hele foregår i en rolig og harmonisk stemning mens en munk står på talerstolen og leser høyt under hele måltidet. Munkene går først  - deretter får vi tillatelse til å forlate bordet.

 

Kveld

Klokken er 2030 og det er på tid å legge seg. De fleste tar en spasertur rundt i området for seg selv.
Jeg også. Vandrer rundt og føler meg lykkelig. Et lyn flerrer plutselig himmelen og like etter kommer regnet. 
Det er bare å komme seg tilbake til rommet.

 

Morgen

Våkner av at folk er i sving og rer opp sengene sine.  Jeg hadde glemt å sette alarmen på vekking
så jeg er sent ute. Jeg står opp og gjør meg klar og går til messen som har startet. Kirken har allerede
mange besøkende. Klokken er 0515. Det blir mange timer i kirken og jeg går litt til og fra.
Mange gjør det. Det er slitsomt å stå i så mange timer så det veksles mellom å sitte på de høye
stolene langs veggene eller ta seg en tur rundt utenfor kirken.

 

I det jeg sitter i en pavlijong ved siden av kirken kommer jeg i snakk med en kar som jeg har sett ansiktet på her tidligere. Han presenter seg og lurer på om jeg har vært her før? Han sier at han har vært her over 50 ganger og ”Hver gang opplever og ser jeg noe nytt”. Han er akkurat satt inn pacemaker og forteller videre at han jobbet som advokat i Serbia før han ble pensjonist.

 

Jeg forklarte ham at jeg hadde tatt feil av første stoppested og at jeg i dag var på vei til rett kloster. Dette syntes han var veldig leit og ville gjerne hjelpe og forklarte hva jeg i dag måtte gjøre. Han hadde full oversikt på når bussen gikk ned til kaien og at jeg måtte ta båten mot Dafni, men måtte huske på å hoppe av på tredje stopp. En annen mann blandet seg underveis i samtalen og de var uenige om det var to eller tre stopp......   litt krangling , men ble enige til slutt. En ting var de helt enige i - det var ihvertfall ALT for langt å gå!

 

 

Messen er ferdig ca 08 og alle går til bords. Munkene først som finner sine plasser og deretter vi våre. Det er varm kalamaristuing og horta og nydelige stekte poteter. Det hele er veldig godt og smakfullt. Vann og vin og brød. Blir god og mett.

 

Souvernir

Til venstre rett etter inngangen til klosteret (i buegangen) finnes det er suvernirbutikk som nå var åpen. Her er mye å handle. Alt fra ikoner, hårstrikk, bønnekjeder, vin, honning og bøker bare for å nevne noe. Jeg kjøper et par ting til Simen som jeg tror han synes hadde vært gøy å få. 

 

Hellig

Mange henter vann i en brønn som ligger like bak kirken. Mange har med seg flasker som de fyller og skal ha med seg hjem. Vannet er hellig og kan lege mange lidelser. Til høyre på plassen ligger en annen vakker pavliong som er kledt med drueblader.  Jeg ble fortalt av svoger (han jeg ikke husker navnet på)  at ved siden er det en kiste av marmor plassert.  Ut av denne kisten vokser selve drueranken. For serbere er denne hellig og symboliserer fertilitet. Mange drar hit for å få hjelp med sin barnløshet. Jeg ser to stykker sitter i skyggen under bladverket........

 

Avgang

Bilen står klar som skal frakte oss ned til kaia.  Men først må vi se "Skatten". De to svogerne er oppspilte: Det er ikke nemlig alle som for se "Skatten" og ikke ofte dørene ble åpnet her - de er virkelig stolte!

 

Folk er veldig hyggelig og vil gjerne hjelpe til. Språk gjør det ofte vanskelig, men med tiden til hjelp og kroppsspråk og fingerspråk kommer man langt.

 

Vi hopper på båten og jeg er på vei til Dochiariou. Svogerne lurer på om jeg ikke vil være med dem videre? Det hadde jo vært så hyggelig. Jeg sier takk, men har lyst til å fortsette på min oppsatte plan. Mailadresser utveksles, bilde blir tatt og vi tar avskjed på tredje stopp hvor je går av mens de andre fortsetter turen.

 

Dochiariou

En brosteinsbelagt og vakker vei snirkler seg opp mot klosteret. Det er frodig og noen enorme bougavillaer bugner og danner et tak. Ved klostermuren blir jeg møtt av en stor og solid dør. Går inn i portrommet. Det er kaldt og kjølig. Et lite håndskrevet skilt viser veien til "Rom for gjester". Det er allerede noen der og jeg teller totalt åtte som har funnet veien hit i dag. Vi sitter i rommet innenfor og det blir servert vann, søtsaker og kaffe. Jeg er usikker på hva som skal skje og prøver å følge med hva de andre gjør. Det er stille. Noen skriver i en stor, rød skinninnbundet protokoll. Jeg følger etter. Her ”skriver man seg inn” - hvem man er, kommer fra, nr på dokumentasjon og hvor mange netter man ønsker å bli.

Velkomst

En liten og spe munk dukker opp. Han må være svært gammel. Han stavrer seg fremover med god hjelp av en solid stokk. Fire hunder sirkler rundt bena hans. Jeg får assosiasjoner med ”Den syvende far i huset” eller en annen skapning fra Caprinos eventyr.  Ut fra mottakelsen og bukking og kyss på hånd forstår jeg at dette må være Abbeden for klosteret.

Han skravler og ler! Ser ut til å være en skikkelig skøyer. Slår av en spøk - de andre ler skikkelig godt. Han ønsker alle sammen velkommen. Han vil gjerne vite hvor vi kommer fra og hva vi jobber med. Han spør èn og èn. Jeg møter blikket hans. Han har de mest klare og snille øyne, men likevel skarpe. Heldigvis at jeg kan dette på gresk og fint kunne svare at jeg er norsk og jobber i bank. Flere sier at de jobber innen økonomi og han blir overveldet. Jeg skjønner ikke alt, men tror han undrer seg at så mange av oss jobber med penger. ”Her er ingen penger!”, sier han idet han tusler videre.

Ventetid

Munkene er vennlige og imøtekommende. Skjønner ikke mye som skjer. Det skjer egentlig ikke så mye. Munkene blir borte og vi blir sittende der lenge. Veldig lenge - tiden går.

Etter hvert kommer han som skal skrive oss inn. Behagelig og snill. Han leser opp fra boken hvem som har skrevet seg inn. Tiden kommer til meg og han spør om jeg bor i Oslo ....... ? Lurer deretter på hvilket kloster jeg skal videre til i morgen. Jeg sier jeg skal tilbake til Skopelos. Han smiler.....

Seng for natten

Vi blir så vist opp på rommet vårt. Vi går over plassen. Opp mange trapper. Han forteller at det ikke er lov til å ta bilder og at mobiltelefonen skal være avslått. Messen starter 18 og etter den er ferdig er det mat. Morgenmesse starter 04 og deretter mat. Det er alt av opplysninger – det trengs ikke mer. Jeg får rom med plass til 11. En far og en sønn blir med meg. Vi blir da fire på rommet, heg ser at seng allerede er opptatt.  Jeg får vindusplass. Faren vil gjerne ha seng så kort som mulig til doen. ”Jeg er bestefar nemlig”. .....  De har vært her en gang tidligere. De kommer fra Athen.

Tid for arbeid

Jeg setter fra med sekken min før jeg tar en tur ut for å se. Det er fantastisk inne i selve klosteret - kirken og avlien.  Det er som en borg og jeg går ut gjennom porten og lyden av bølgende Egeerhav slår mot meg. Det er bare så vakkert og fredfullt.

Går videre ned til stranden på den brosteinsbelagte veien og ned til der jeg kom i land. Der sitter en mann og fisker.  Videre bortover til venstre jobbes det i herdig. Mange munker er sving med å bære steiner og trepåler. De har også maskiner og biler. Det er hardt arbeid og de strever. Jeg snur og går videre til et utkikspunkt og ringer Trine. Har endelig fått nett og kontakt med omverdenen.

Stilletid

Tilbake på rommet. Det er dårlig vær. Lyn og torden og det striregner. For en opplevelse. Været gjør det enda mer magisk og det en utrolig stemning ...... Sitter nå under en tettpakket drueranke hvor ikke regnet slipper til. En kattemor med sine fire unger ligger ved bena mine. Hun passer godt på mens de leker og har det gøy. Tiden går sakte, men den går fort likevel......... mange tanker nå......

Det regner

Munkene haster avgårde for å unngå regnet som øker på i styrke.  Må flytte meg - bladverket klarer ikke lenger å avvise styrken på de harde vanndråpene.

Kjøkkenet

Klokken er over åtte og jeg har hatt en fantastisk opplevelse. I det jeg søkte ly for regnet kom to munker bærende på noen kasser. En spurte meg og jeg ville hjelpe å bære og bli med på kjøkkenet? ”Ja, klart det. Gjerne!”  Jeg blir med inn og der er et stort og gromt storkjøkken!! Helt utrolig.

Det er lavt under taket og under buegangene er det full aktivitet for å klargjøre dagens kveldsmåltid! Og med DEN utsikten mot Egeerhavet. Oppbeskrivelig! Løken skal skrelles - det er bare å sette i gang. Kassene blir plassert sammen med tomme avfallsbøtter. Jeg får stikkende i hånden en kniv - skrell!!

Aleksander fra Russland setter meg i gang. Hvor gøy er det ikke å skrelle løk når man kan gjøre det på et kloster på Mount Athos?  Aleksander kan lite engelsk, men kan noe tysk. Vi prøver å prate og det går noenlunde. Han forteller at han har vært her i et halvt år. Han spør om jeg har mobiltelefon? Ja.......

”Skal jeg ta et bilde av deg? Det er egentlig ikke lov, men vi tar sjansen,” visker han.
Heldigvis er ikke blitsen på.....

Sjefen for kjøkkenet fater Efreem vil gjerne at jeg hjelper til med å renske tørket mynte. Jeg har aldri gjort det tidligere, men det bør gå bra. Den må finhakkes også. Idag står keftedes av fisk på menyen så jeg hjelper til med å rulle ut disse også. En liten smaksprøve må til. Trengs det mer av noe? Ja, vi er begge enige om at litt pepper og salt hadde gjort seg.

Og så må jeg også få en liten sipporo ved siden av. Han har tilfeldigvis litt stående i skapet som han fisker ut bak fra de andre flaskene. ”Men pass deg - den er sterk”, sier han med et glimt i øyet. ”Sipporo brukes kun til fest........”.

Sider fra Russland spør om jeg vil bli med i anretningen og legge opp maten. I dag er det totalt 39 stykker med alle inkludert munkene. Ikke så mange gjester nå forteller ham. På det meste kan det være det tidoblet.

Sider kommer fra Russland og vært her i ni år. Studerte i Moskva sammen med en norsk gutt. Lærte noe norsk av ham, men husker lite. Det kommer en til. Har bodd litt i Finland og husker ikke mye ord derfra bortsett fra ”Perkele”. De andre lurer og spør hva det betyr og når han sier det bryter latteren ut på kjøkkenet!!

Jeg prater mye med fater Efreem mens vi lager mat. Han er en stille og lavmælt mann. Han forteller at for 20 år siden ble han kjent med en norsk mann når han studerte i England som nå må være minst 75 år, Birger Nilsen. De mistet kontakten.  Jeg lover å prøve lete etter ham når jeg kommet hjem, men sier at Nilsen er et vanlig navn i Norge så det kan bli vanskelig.  Efreem er opprinnelig kirurg fra Athen før han valgte å gå i kloster for mange år siden.

Niko kommer bort. Han har kone og tre barn i Athen og er her flere ganger i året. Har egen business i Kifissia og vi utveksler adresser. Han er interessert i Norge. ”Du må prøve å komme tilbake og være her over lengre tid”, sier han. ”Slik som jeg. Da får du eget rom og kan ha PC med deg. Jeg har kontoret med meg ut hit”, sier han og peker opp mot andre etasje og blunker.

Tiden går fort. På kjøkkenet er det ikke tanke på messe, men å få maten ferdig. Av og til stikker munkene nysgjerrig inn på kjøkkenet for å se hva slags mat det er i dag. Tror ikke alle for lov til å komme hit inn. Prestene kanskje.....  Niko lager egen mat for " the old guy" som han sier. Maten hans lages separat.

Nå kommer fler og fler prester innom og man kan se det er stor forskjell i rang blant munkene. Også her på kjøkkenet. Det vises stor respekt. Jeg får ikke tid til å spise, men selvsagt må jeg ha mat og jeg blir smuglet inn bakveien i dèt munkene går fra bordet og forlater rommet. Der sitter jeg - i et stort rom med malerier og fresker og spiser totalt alene - i total stillhet.

Jeg sier farvel til mine nye venner på kjøkkenet i Dochiariou.

Skumring

På vei tilbake til rommet blir jeg sittende med hundene til pateren i portåpningen. Det regner fortsatt.  Like etter kommer tre skikkelser fra utsiden. De stopper for en prat. Det er tre eldre menn som forteller at de kommer fra Athen. En av dem kan noe engels , de andre prater kun gresk. De blir imponert over at en norsk mann har funnet veien hit til klosteret og om historien om Simen som jeg stolt forteller. Hundene følger med i samtalen mens de koser seg når jeg klør dem alle. 

Sengetid

Nå til sengs - klokken er 2100. ”Godnatta” - er trett - kjenner jeg kommer til å sovne tidlig i kveld foran mitt vindu med gitter og bølgeskvulp fra Egeerhavet......  Med ett kommer et kraftig vindpust - et gufs fra vinduet. Gardinene blafrer og jeg tenker at nå brygger det opp til storm.  En hånd legger seg på min høyre skulder og en hånd på høyre legg - hardt.  Det kjennes varmt og godt og trygt. En spesiell eim og gjennomtrengende lukt fyller neseborene mine....... jeg ser ingen......... Jeg snur meg rundt og prøver å sove.

Natt

Jeg må akkurat ha sovnet da jeg vekkes av et kraftig skudd. Klokken er 0210. Hva var det? Jaktes det midt på natten, undrer jeg. Merkelig…...

Jeg forsøker atter å gli inn i drømmen igjen...    

Morgen

Våkner i det jeg hører kraftig lyd fra klokkene. Det ringes inn til messe. Klokken er 0340 og det er på tide å stå opp. Jeg ser at de andre sover når jeg går på do og gjør meg klar. Badet er svært spartansk med en stor og dyp vask av marmor som kan brukes til å vaske føttene. Et lite speil og to slitne toaletter. Mens jeg gjør mitt fornødne ser jeg den største edderkoppen jeg noen gang har sett spankulere bortover doskålen.

Det er mørkt ute og jeg tar en runde på gårdsplassen. Plutselig seg jeg en skikkelse komme med en lykt. Han vil nødig snuble i trappen. Jeg snur meg raskt og tenker jeg kanskje har gått et sted jeg ikke bør eller skal være. Skikkelsen tar meg igjen og så hører jeg: Good morning Tim! Jeg ser ikke hvem det er idet han smyger seg forbi.

En munk går rundt kirken og slår på en planke utformet som en padleåre. Han setter planken på høyre side av kirken og blir borte. Etter en tid kommer han tilbake og gjentar handlingen. Denne gangen setter han planken et annet sted på plassen.

Messe

Jeg beveger meg mot kirken, går opp de slitte trinnene og trer inn i mørket. Der møter meg den samme lukten som tidlige på natten kom inn gjennom vinduet på rommet mitt........

Messen i kirken er spesiell og virkelig stemningsfull. Munkene glir over gulvet som mørke flaggermus under liturgien. Messen er forholdsvis lang og jeg hører noen snorke fra en av stolene. Det ser ut til at messen etterhvert nærmer seg slutten. Ett etter ett slukkes alle lysene mens munkene tar retning ut av kirken. Alle må følge med. Vi skal til kapellet som ligger ved gravplassen. Da vi kommer ut er det blitt lyst og vi går alle sammen nedover den bratte brosteinsbelagte veien. Toget av mennesket snirkler seg nedover.  Det er blendende vakkert. Utsikten mot Egeerhavet, nydelig temperatur og duftene slår mot oss når vi sakte og lydløst beveger oss ned til sjøen der kapellet ligger.

Her fortsetter messen. Etter en stund kommer det en bil kjørende. Det er paven som kommer. Han er dårlig til bens og blir støttet en annen munk.  Han bruker lang tid. Han ser på hver blomst og hver plante. Studerer. Sier et eller annet og peker. De går videre. Han stopper. Vil gjerne smake på basilikumen. Så stavrer han seg opp trappen og inn - han strever med å gå.

Det er tydeligvis han som skal fortsette messen. Han har en kraftig stemme for en skjør liten kropp og det er både fascinerende og gripende. Når messen er slutt må alle inn for å hente brødet som blir gitt oss av en prest. Etterpå går vi ut og der står paven og deler ut søtsaker (melis kanel og nøtter). I melisen er det tegnet et ikon.

Han spøker og ler og vil gjerne prate med alle. Igjen spør han meg hvor jeg kommer fra. Etter mitt svar spør han: ”Er du protestant eller ortodoks? Ikke lett når man ikke oppfatter spørsmålet og ikke kan svare.  Det er først etterpå jeg forstår……..

Alle spiser på det vi har fått servert på hvite servietter underveis mens ferden gå videre opp til kapellet som ligger ved inngangen til selve kirken. I kapellet har alle munkene en fantastisk sang. Hårene reiser seg hos meg - det er bare så vakkert.  Etter en stund blir dørene åpnet og vi kan gå inn for å spise.

Mat

Det er tyst og stille. Ingen prater nå. Bortsett fra munken som står på talerstolen og holder ord.

I dag er det suppe kokt på kikkerter. Syltede og sure paprika, oliven og kirsebær. Brød kommer i tillegg, som forøvrig må være bakt forrige måned. Til drikke er det vann. Bjellen klinger og paven snakker.  Dessverre er det ikke mye jeg skjønner. Men der er mye humor!! Mange ler! Seansen er ferdig - munkene forlater salen og vi etter.

Avreise

Nå på rommet for å rydde meg ut. De andre har allerede pakket og ryddet etter seg. Kommer igjen i snakk med pensjonistene. De tre skal videre til Dafni. Xristos forteller meg at jeg må vente lenge på båten. De hadde bestilt egen taxibåt som er mulig å bestille. Vil gjerne hjelpe og han ringer for å få meg med. Det ordnes og fikses med telefonnummer. De må låne min telefon for å ringe. Dessverre er det fullt og har ikke anledning til å ta  med en til. Jeg hører han forsøker å si at jeg er fra Norge, men ut fra hoderistingen så skjønner jeg at det er nyttesløst.

Xristos forteller videre at han har en sønn som er glad i fotball. Han viser bilder av ham, seg selv som barn, hans mor og kona. Han har nesten et lite fotoalbum i lommeboken sin. Han forteller videre at paven har humor. Xristos hadde sagt til paven at han hadde ett barn. Paven spurte: ”Hvorfor har du bare ett barn”? Svaret var at kona hadde problem med å bli gravid, hvorpå paven hadde respondert: ”Hvorfor bytter du ikke kone og får fem nye barn”?

 

Venter

Sitter nå og venter på at båten skal komme å ta meg tilbake til verden. En munk med treben fra høyre kne og ned sitter rett overfor meg på den andre siden av avlien. Han sitter i sin verden og mediterer. Det ringes atter igjen i klokkene mens de små hundene løper rundt og uler. De liker visst ikke denne lyden særlig godt eller gjør de det for å leke?

 

Munkene

Det er stille og de fleste munkene har en liten rast nå etter frokosten. De klargjør seg til dagens arbeid. De kommer etterhvert ut fra sine rom - de har skiftet til arbeidsklær som har bli grå etter solen brennende stråler. Mukene er nå på vei til jobb - snekkere, gartnere, noen skal kjøre gravemaskin eller store lastebiler, noen bærer stokker som skal benyttes og andre igjen kommer med spader og utstyr og de spretter opp på lasteplanet og kjører avgårde. Det er stille.

Endelig er båten her - jeg går om bord og så er jeg på vei tilbake til min kjente verden.

De fleste munker liker sorte crogs...... "

Dette var Tims historie om Reisen til Athos ...

Tusen takk Tim for at jeg fikk lov til å dele på dette!

Mer om Athos fra Skopelitissa

http://www.skopelitissa.com/07_athos.htm

 

HostGator.com
Web Hosting
 

PS - there is no guarantee that what is written
here in Greek or that translations are correct,
- but I try my best!!!

skopelitissa@live.no  

HOME

© Skopelítissa.com 2003 - 2016

Greek it, or leave it!